Det bildet liker jeg veldig dårlig

Mariken Kramer och Eli Eines
Utställning
-

Utstillingen «Det bildet liker jeg veldig dårlig» ved Galleri 54 av Eli Eines og Mariken Kramer er todelt. I galleriets innerste rom vises filmen ”Kunst 35.5 timer i uka» som skildrer Nasjonalgalleriet i Oslo og dets kunstsamling fra perspektivet til vekterne som jobber der. I inngangspartiet møter betrakteren et lydarbeid og en rekke objekter som er relatert til et maleri i filmen.

Eines og Kramer har gjennom flere år jobbet som formidlere ved Nasjonalgalleriet med vekterne som deres nærmeste kollegaer "på gølvet» i møte med publikum. Vekternes unike posisjon ved museet, som de som faktisk oppholder seg flest timer i direkte kontakt med kunstverkene i salene, trigget Kramer og Eines nysgjerrighet. For hvordan berører kunsten egentlig vekterne som enkeltmennesker? Kan vekternes blikk fortelle oss noe om hvordan vi behandler og betrakter kunst? Og hva bør og kan vekternes rolle ved et museum være? 

I tillegg til filmen presenterer Eines og Kramer, i galleriets første rom, et nytt påbegynt arbeid. Arbeidet betraktes, fra kunstnernes side, som  skisser og starten på et større filmprosjekt som undersøker den norske kunstneren og kommunisten Arne Ekeland og hans maleri ”De siste skudd”. Gjennom dette maleriet ønsker Eines og Kramer å undersøke, også på et mer generelt plan, forholdet mellom kunst, estetiske/formale virkemidler og politisk ståsted. 

Maleriet «De siste skudd» har en turbulent historie etter sin tilblivelse i 1940 og blir gjerne ansett som Ekelands kommunistiske manifest. Nå er dette maleriet det første kunstverket publikum møter når de går inn til den faste samlingen på Nasjonalgalleriet i Oslo. Under okkupasjonen av Norge ble stigmatiseringen av norske malere og deres verk som «entartete kunst» foretatt av Søren Onsager, ny-impresjonistisk maler og NS-innsatt direktør for Nasjonalgalleriet. Blant annet ble Ekeland i 1942 under okkupasjonsmaktens utstilling ”Kunst og Ukunst” i Nasjonalgalleriet, representert med tre malerier som eksemplifiserte ”ukunst”. Onsager hadde nok ikke likt plasseringen som «De siste skudd» har i dag.

I Galleri 54s første rom vil man kunne lytte til ulike stemmer som beskriver Ekelands maleri slik de spontant opplever det. Utstillerne ønsker at de besøkende på en måte trer inn i maleriet via fortolkerne som ser på maleriet med ulike øyne. Ingen av fortolkerne har tidligere sett bilde, ingen hadde heller kjennskap til kunstneren og hans politiske ståsted. I rommet vil det også finnes symboltunge objekter hentet ut fra maleriet.

Eines og Kramer har valgt å kalle utstillingen ved Galleri 54 for «Det bildet liker jeg veldig dårlig» da det er en uttalelse hentet fra ”Kunst 35.5 timer i uka”. I filmen argumenterer Hallvard,  en av vekterne, for at «De siste skudd» uttrykker en voldsforherligende ideologi han ikke liker. Han tar ikke stilling til formale problemstillinger, men opprøres over innholdet. 

Maleriet har vist seg å være et politisk potent bilde på flere nivåer. Men hvilken slagkraft har det i dag? I år er det 100 år siden revolusjonen i Russland, men kan dette bilde formidle revolusjonens budskap og utopi i dag? Kan bilde reaktualiseres i den tiden vi lever i nå? Forstår folk symbolikken og budskapet i bildet? Og hva med de voldelige sidene ved revolusjonen og tyranniet den senere avstedkom?
 
Utstillingen «Det bildet liker jeg veldig dårlig» undersøker forholdet mellom kunst, perspektiv og formidling. Den tar opp forholdet mellom kunst som politisk handling og som estetisk utøvelse, samt rører ved spørsmål knyttet til hvilken rolle, om i det hele tatt, kunsten kan ha i forhold til sosial endring.